Småflyplasser i Norge: betydning for distriktene og fremtiden

Norge har flere hundre flyplasser og landingsplasser hvis man teller med alt fra de store internasjonale hubene til de minste grasstripene i innlandet. De fleste av dem er det ingen som snakker om. De ligger der bare, langs fjordene, i dalene, på viddene og ute ved kysten, og de gjør en jobb som sjelden får overskrifter. Denne teksten handler om de små flyplassene, de som aldri ble store, men som likevel har betydd noe for menneskene rundt dem.

Hva er en småflyplass?

Begrepet er ikke skarpt avgrenset, men i dagligtale mener man gjerne en flyplass som hovedsakelig brukes av allmennflyging: privatfly, klubbfly, skolefly, ambulansehelikoptre og fly til spesielle formål som måling, fotografering eller skogbrannvakt. Noen av dem har hatt rutetrafikk tidligere, men har mistet den. Andre har aldri hatt annet enn småfly.

I Norge finnes det rundt femti flyplasser med regelmessig rutetrafikk, drevet av Avinor eller lokale selskaper. Men ved siden av disse finnes det kanskje like mange som er registrert i AIP Norge eller i Luftfartstilsynets register, og som brukes jevnlig av småfly. I tillegg kommer et ukjent antall private grasstripper og landingsplasser som bare brukes av eieren eller av lokale piloter med tillatelse.

Geiteryggen i Skien er et godt eksempel på en flyplass som har vært begge deler. Den begynte som en grusstripe for klubbflygere i 1952, ble regional lufthavn med rutetrafikk på 1970-tallet, og er nå tilbake som en ren allmennflyplass etter at det siste ruteflyet gikk i 2015.

Den historiske bakgrunnen

Småflyplassenes historie i Norge henger tett sammen med framveksten av flyklubbene etter andre verdenskrig. Fra 1946 ble det stiftet flyklubber over hele landet, og mange av dem bygde sine egne landingsstripper. Kommunene bidro ofte med tomter og noe finansiering, mens klubbmedlemmene selv ryddet, planerte og vedlikeholdt banene.

Denne grasrotbevegelsen skapte et nettverk av landingsplasser som dekket store deler av Sør-Norge. I Nord-Norge var det Forsvarets flyplasser som etter hvert ble åpnet for sivil bruk, og langs kysten bygde staten kortbaneflyplassene som ble selve ryggraden i norsk distriktsflyging. Men i innlandet og i de tettere befolkede delene av landet var det flyklubbene som sto for infrastrukturen.

Historien om Geiteryggens grunnleggelse er typisk for denne perioden. Lokale ildsjeler i Grenland Flyklubb overbeviste kommunen om å stille tomt til rådighet, og med beskjedne midler ble det ryddet en stripe som de første flyene kunne bruke. Mange av de andre klubbflyplassene i landet ble til på akkurat samme måte.

Hva småflyplassene brukes til

Selv om de fleste småflyplasser ikke har rutetrafikk, er de langt fra uvirksomme. De tjener en rekke funksjoner som er viktige for lokalsamfunnet og for samfunnet i stort. Den mest åpenbare er utdanning: det er på småflyplassene at de fleste nye piloter tar sine første timer. Flyskolene og flyklubbene trener hvert år hundrevis av elever, fra privatpilotbevis til mer avanserte sertifikater.

Fallskjermhopping er en annen viktig aktivitet. Flere av de norske fallskjermklubbene holder til på småflyplasser, og i sesongen kan det være titalls hopp om dagen. Geiteryggen har sin egen fallskjermklubb, og på gode dager kan du se fargede skjermer dale ned mot feltet fra tidlig morgen til sen kveld.

Beredskap er kanskje den funksjonen som har størst samfunnsverdi. Mange småflyplasser brukes av ambulansehelikoptre, brannhelikoptre og Forsvaret ved behov. I skogbrannsesongen er det gjerne beredskapshelikoptre stasjonert på småflyplasser med god tilgang til vannkilder. Geiteryggens beliggenhet nær riksveien gjør den egnet for nettopp slik beredskapsbruk.

Veteranflyging er et voksende felt. Organisasjoner som Warbirds of Norway og andre samlergrupper holder historiske fly flyvedyktige og stiller dem ut på flyshow og arrangementer. Mange av disse flyene er for store eller for tunge for de minste grasstripene, men passer godt på plasser som Geiteryggen, Kjeller og Notodden.

Utfordringene i dag

Småflyplassene i Norge står overfor en rekke utfordringer. Den mest grunnleggende er økonomi. De fleste av dem drives av frivillige organisasjoner eller små driftsselskaper med begrenset kapital. Baneleie, avgifter til Luftfartstilsynet, forsikring og vedlikehold av bane og bygninger tar mye av budsjettet, og inntektene fra landingsavgifter og hangarleie er ofte ikke nok til å dekke kostnadene.

Regulering er et annet problemområde. Kravene til flyplassdrift har blitt stadig strengere i takt med europeiske regler, og det som en gang var en enkel grasstrippe med et vindsokk og en bensinpumpe, krever nå sertifisering, rapportering og inspeksjoner som koster tid og penger. For de minste plassene kan dette bli uforholdsmessig dyrt.

Rekruttering er en tredje utfordring. Å ta pilotbevis er dyrt, og mange unge mennesker som ville ha blitt piloter for en generasjon siden, finner andre interesser eller har ikke råd. Flyklubbene melder om synkende medlemstall flere steder, selv om det finnes gledelige unntak der aktive klubber klarer å tiltrekke seg nye piloter.

Støy og arealpress er et fjerde tema. Mange småflyplasser ble bygget i utkanten av byer og tettsteder som har vokst rundt dem i tiårene siden. Naboklager om støy og politisk press for å omdisponere arealet til boliger eller næring er en realitet for flere av plassene. Kjeller flyplass i Lillestrøm, Norges eldste flyplass, er kanskje det mest kjente eksempelet.

Småflyplasser og elfly

Det er i forbindelse med elektrisk luftfart at småflyplassene plutselig har kommet i fokus igjen. Norge har satt seg ambisiøse mål for elektrifisering av luftfarten, og Avinor har sagt at målet er elektriske fly på innenriksrutene innen 2040. De første elflyene som kommer i kommersiell drift vil ha begrenset rekkevidde, kanskje to hundre til fire hundre kilometer, og de vil trenge korte rullebaner.

Det betyr at de eksisterende småflyplassene, med baner på åtte hundre til halvannen tusen meter, plutselig er interessante igjen. En plass som Geiteryggen, med sin 1399 meter lange asfalterte bane, sin terminalbygning og sin nærhet til en by med over 50 000 innbyggere, kan i teorien bli utgangspunkt for nye elflyruter i fremtiden.

Flere studier har pekt på at et nettverk av regionale elflyplasser kan redusere reisetiden for hundretusener av nordmenn som i dag er avhengige av bil eller buss for å nå de store flyplassene. Det ville være en tilbakevending til ideen bak kortbanenettet fra 1960-tallet, bare med ny teknologi.

Hvilke plasser finnes rundt om i landet?

Blant de mest kjente småflyplassene i Norge er Kjeller ved Lillestrøm, Jarlsberg ved Tønsberg, Notodden i Telemark, Stord i Hordaland og Eggemoen ved Hønefoss. Noen av dem har hatt perioder med rutetrafikk, mens andre alltid har vært rene allmennflyplasser. Felles for dem er at de drives av lokale krefter, og at de fyller en funksjon som ingen annen infrastruktur kan erstatte.

Rutene som en gang gikk fra Geiteryggen er et godt eksempel på hvordan de små flyplassene har vekslet mellom perioder med rutetrafikk og perioder med ren klubbflygning. Historien er syklisk, og det som ser ut som slutten på en epoke, kan vise seg å være begynnelsen på en ny.

Fremtiden for de små plassene

Det er vanskelig å spå om fremtiden for Norges småflyplasser. Noen vil uten tvil forsvinne, omdisponert til andre formål når kommunene trenger arealet. Andre vil overleve som rene hobbyplasser for de mest dedikerte flyentusiastene. Men noen av dem kan få en helt ny rolle i et fremtidig transportnett med elektriske fly, autonome droner og nye typer luftfartøyer.

Det som er sikkert, er at de små flyplassene har vært en viktig del av norsk infrastruktur i over sytti år. De har utdannet piloter, reddet liv gjennom beredskap, holdt veteranfly i luften og gitt tusenvis av mennesker opplevelsen av å se landet sitt fra oven. Selv om de sjelden får den oppmerksomheten de fortjener, er de en del av det nettverket som binder Norge sammen, fra de store hubene til de minste grasstripene i innlandet.